Høst-strikk

Finnes det noe bedre på en kald høst dag enn å plassere seg godt til rette med strikketøyet i hendene og enten en koselig film eller fin musikk? Spesielt nå på høsten? Nei – jeg kommer ikke på så mye. Kakaokoppen på bordet og stearinlys skaper stemning. Og om man strikker noe stort, som en genser eller en jakke vil man etterhvert som plagget vokser ha et varmende teppe over seg i tillegg.

Det er mange som sier «å du er så flink til å strikke». Sannheten er at jeg strikker enkle ting som blir fine – og at jeg har lært meg noen knep. Jeg vet at jeg strikker veldig løst og må ned enten en halv eller en hel pinnestørrelse (jo stærre pinner jo lenger ned må jeg) for å få riktig strikkefasthet. Den første genseren jeg strikket bærer preg av denne løse strikkingen. Det var den berømte skappel genseren alle (!!) skulle strikke for noen år siden. Selv strikket jeg den i en nydelig burgunderrød farge. Lett som en plett å strikke, men når alt av tråder var festet og genseren sydd sammen nådde ermene meg til langt nede på leggen. Den ble ikke mye brukt for å si det på den måten. Men – siden den gang har jeg som sagt lært litt mer, og det er jeg veldig glad for, for å kunne strikke fine, varme, gode plagg er gull verdt.
På høsten er det myke lune gensere som gjelder, de man kan krype inn i og være varm i selvom luften ute er kald og frisk. Og istedenfor å lete butikk opp og butkk ned etter disse plaggene i riktig farge, fasong og størrelse leter jeg i strikkebutikkene etter gode garn som føles hærlig mot huden, og farger jeg elsker.
Og tenk så fint at tanum sin hobbyklubb hadde nettopp «mer Skappel strikk» som månedens bok – perfekt timet til høsten.
Nå skal jeg først gjøre ferdig litt julegaver som skal sendes til utlandet, før jeg tar fatt på en fin genser til meg selv… Men hvilken? Boken bugner jo av «min type» gensere… Det må enten bli «Rutegenser» eller «Genser med skjærgårdsmønster»… Tror jeg!

Det som er så fint med disse oppskriftene er at de er laget slik at selv de som «ikke kan lese oppskrifter» kan lese dem. Disse, tidligere skappel mønstre og f.eks de fra Pickles er så lette at ALLE kan forstå dem. De er altså fine for nybegynnere, for når du forstår disse og har strikket litt forskjellig forstår du også de mer kompliserte oppskiftene. Som mye annet er det tilvenning og vane som gjør at man forstår.

Nei… Nå får jeg fortsette på disse julegavene før jeg drømmer meg helt bort og ikke rekker noen ting før mann og barn kommer inn igjen fra turen ute i høstværet!

Fin lørdag og Halloween til alle der ute! (Hmm….. kanskje jeg skal strikke halloween kostymer til neste år….?)

Vår ble til sommer, sommer ble til høst….

Vår ble til sommer, sommeren føyk forbi og høsten intok sin plass. Tiden har gått fort og sakte på en gang. For fort til å skrive, men sakte nok til å oppleve masse!

To små som bare kunne krabbe kan gå og løpe. De som før ikke forsto så mye forståt nå nesten alt. Noen ord har kommet; Mamma og pappa, ko (sko), gå, nei og ja, kakao, bi (bil), bauu (ball), me (mer), koko, pippipp, takktakk….
Vi har reist til Skottland med fly og Nederland med båt og på ferie til Italia. Vi har møtt familie og opplevd varme. Og til og med sett en brud på et slott i Toscana!

Nå er det som heter hverdagen igang. Ada og Felix går i barnehagen og stortrives der selvom mamma og pappa fremdeles er best. Pappaen er tilbake i full jobb, og jeg? Jo jeg har blitt student igjen. Og selvom kameraet aldri vil bli lagt på hyllen for å støve ned, har jeg funnet et sted som føles riktig. Jeg lærer om kroppen, om sinnet, om menneskeet, om kommunikasjon og om å hjelpe. Jeg skal bli sykepleier! Den som sa dette var et hardt studie tok totalt feil. Dette er et KNALL hardt studie. Det første faget vi har vært gjennom virker designet for å ta knekken på oss, rett og slett. Enn så lenge står jeg fremdeles oppreist, men så gjennstår også eksamenene i desember.

Jeg savner rolige dager med Ada og Felix. Jeg savner å ha hele dagen sammen med dem. Innimellom er savnet så stort i løpet av dagen at tårene presser på. Men vi har godt av dette, alle tre. Godt av en hverdag, utfordringer og å oppleve et selvstendig jeg borte fra hverandre.
Men hverdagen hadde ikke trengt å være SÅ hektisk da…. Hektisk, et ord man ikke helt forstår før man har både en hverdag og barn… Men, de viktige øyeblikkene er der, og de må sees og tas vare på….

Ryddelyst sier mamma, KRISE sier Ada!

Dagen har startet tidligere enn vanlig. Før 5:00 finner Felix ut at nå gidder ikke han sove mer. Han er trøtt som bare det, men det er ikke snakk om å ligge rolig å la Jon Blund gjøre jobben sin. Egentlig er det ikke snakk om noe som helst. Alt er feil. Alt er dumt. Alt må rømmes fra. Sånn er det bare. Vi to, Felix og jeg, krangler med følelsen av vil-ikke fram til klokken nærmer seg 6:45. Da gir vi opp for mammas øyne har enda ikke vent seg til at det er morgen. Felix blir raskt plasert i vogna, og sovner momentant i gangen. Der får han sove i 30 min og det får mamma heldigvis også. Når han igjen våkner er det mye hyggeligere og Ada bestemmer seg for å bli med oss nede i stuen. Bleier blir delt ut (og tatt på), klær blir funnet fram og body og strømpis blir tatt på, mat blir servert og til og med mamma får spise frokost idag. Det er i seg selv en enorm sjeldenhet. Etter frokost kommer resten av klærene på plass. Mamma er den eneste som går rundt i nattklær. Da skjer det. En rar følelse sniker seg rundt og tar plass inni meg. Den begynner som et ønske og sprer seg etterhvert som en lyst, eller en ånd! RYDDEÅNDEN! Den har jeg ikke møtt på sikkert et år! Den snirkler og snurkler rundt på kjøkkenet og bestemmer seg for at nå må noe gjøres. Jeg hiver meg rundt. Setter på høy fest musikk og hopper litt mens jeg løper fra ene enden av rommet til den neste for å få ungene med på leken. Felix bryr seg lite, han har en lekebil, den fineste lekebilen i verden må vite. Men Ada blir med. Dette er jo en dans. Hun ler or rister på hodet og rompa i takt med musikken. Kjøkkenet får en vind gjennom seg. Kopper, papirer og esker får ben å gå på (mammas ben). Kaffe, te og sukker hopper ned i skuffene sine. Kjøkkenbordet blir tømt, stolene kommer på plass og et pent fat pryder bordet. Nye telys blir satt i beholdere og straks ser det kjempe fint ut. Men lysten, den er der enda og den blir til og med ut på stua! Blir den med ut på gangen også?
Ledninger blir flyttet på, bøker lagt der de skal, leker i lekekurven og klær sortert. Det er da Ada skjønner det. Dette er IKKE en lek. Dette er alt annet enn gøy. Dette er et komplott!! Hvorfor så hun ikke det med en gang. Mamma tar ALLE de KULE tingene våre (glass, ark, bøker og værst av alt ledninger) og GJEMMER de. Tar de VEKK. Gjør så hun ikke lenger kan se de og jobbe for å få tak i de! Dette er rett og slett MEGA KRISE!
Ryddelysten blir overraskende nok med ut på gangen også, og værre blir det for Ada. For vet dere at hun egentlig eier alle skjerfene? De skal være tilgjengelige for lek de! Ikke ligge brettet sammen på den forferdelige måten i en egen skuff? Ada blir sint! Kjempe sint!

Når tiden tar slutt (ikke ryddelysten – men tiden til å utnytte den) er det faktisk ganske fint her. Lekene ligger pent på plass, man kan faktisk finne fram til det meste uten problem og overflatene er relativt støv frie! Dette er en sjeldenhet i et nyinflyttet tvillinghjem! Og Ada synes rett og slett at det ikke skal være slik. Hun går på letetokt. Nei, det er ingen ledninger å få tak i… Ingen fine strikkebøker i sofaen eller skjerf å dandere nydelig rundt hals og over hode. Krisen er på ingen måte avblåst….

 

StripeFine

Små barn har en jobb, akkurat som vi voksne, og de trenger faktisk utstyr og klær som passer yrket deres akkurat slik som vi voksne gjør. Er vi bonde trenger vi kanskje gummistøvler. Er vi lege hører ofte den hvite frakken med. Brannmannen har sin uniform og politiet har en annen. Kjemikeren har vernebriller på og fiskeren trenger klær som tåler vann. Og alle antrekkene har sin funksjon for å hjelpe oss gjennom jobben vår. Så, barnas jobb, hva er den? Den er å leke! Og hva slags «uniform» trenger de da? Jo; Slitesterke og behagelige klær som kan brukes til alle oppdragene de på en vanlig dag må utføre. Åle som en slange under bordet. Dytte gigantiske stoler fra en ende av rommet til den andre, for hvem vet, de kunne jo stått i veien der de sto. De må hoppe som en frosk og snurre som en ballerina. Rulle seg rundt og krype gjennom tunneler. Ri på en gyngehest så vinden bruser i håret og gjemme seg for en gigantisk krokodille. Disse gjøremålene blir faktisk også mer morsomme om man har på seg glade og lekene klær. For det er det som er så fint med barneklær – de kan være fantastisk fine, glade, lekende, fargerike og morsomme samtidig som de er funksjonelle og i god kvalitet.

Ada og Felix har vært så heldige at de har fått teste litt av den nye koleksjonen til Polarn O Pyret. De har oppdatert sin stripe serie med en rekke kjempe fine plagg. Ada og Felix fikk hver sin genser, som vi er kjempe fornøyd med. Og de er jo virkelig fine og, er de ikke? Gode og myke og virkelig fine for bevegeligheten. Ada, som er ei lita jålejente fikk også et fint hårbånd. Selvom hun ikke ville vise det på bildene var hun stolt som ei høne når hun fikk det på og med en gang jeg snudde ryggen til smatt Felix bort og nappet det av henne og prøvde å få det på seg selv (etter først å iherdig ha prøvd å kjenne etter om han også hadde på seg hårbånd).
Vi har fra tidligere av vært veldig fornøyd med POP sine klær. Og noen av mine favoritt bilder av ungene er i disse klærene, så da må jeg jo dele de også med dere…

Disse tre bilene henger sammen med månedsbildene jeg snart skal vise dere på veggen i stua vår!

/ sponset innlegg

Ut og leke, i alt det hvite…

Oj se! Se på alt det hvite. Kom mamma! Kom pappa! Vi må ut og leke!
Vi tar på dress og votter, «sko» og lue og er straks klare for å utforske. Ingen vogn, ikke noe akebrett. Idag vil vi bare rett ut i det hvite. Klatre, dytte, krabbe, skofle og utforske. Hvor langt kan vi krabbe? En liten tur, nei,  enda litt lenger! Hele verden er dekket og vi kan gå hvor vi vil! Vi er konger på haugen og sjefen over alle sjefer. Det hvite er vårt og vi skal utforske!

Det piper sårt fra barnerommet

Det piper sårt fra barnerommet. Litt tid går og det piper igjen, denne gangen lengere og sårere. Pipingen blir til stille sår gråt før jeg rekker fram til døren. Jeg åpner forsiktig opp og sniker meg rolig inn. Der sitter en liten gutt full av sorg. Han ser på meg med sårede, trøtte øyne som ber om hjelp. Det har skjedd noe helt forferdelig… Han piper igjen. «Mamma du må hjelpe meg» sier pipet og underleppen former en trist figur. Jeg stryker ham på hodet mens jeg forsiktig tar smokken fra hånden hans og leder den til munnen. Gutten ser lettet ut «åhh var det der den var? I hånda?» Jeg legger ham ned og lille mister sovner med en gang. Godt man har en mamma som kan ordne opp når ulykken først er ute…

Gi meg STYRKE

– Og en fridag!
Jeg står opp tidlig med to små snørrete vesner på 12 mnder. De har vekket mammaen sin litt brått så jeg legger meg ned på sofaen for å bli kvitt den svimle følelsen i kroppen før dagen starter på ordentlig. De leker så fint på gulvet sammen. Ler og snakker.
Så sprer den seg, den kjente tykke lukten. Bæsj. Jeg får vel bytte bleia og reiser meg fra sofaen. Så tråkker jeg i noe… Hæ? Hva er det? Har en kastet opp uten at jeg merker det? Nei… Det er BÆSJ på gulvet. Jeg ser meg rundt. Det er bæsj overalt…. På gulvet, på «platen under boret».. Litt på den nye sofaen. På leker. På Felix…. Hvordan er det mulig. Han har jo på seg bleie og pysj? Jeg bærer ham fort ut på vaskerommet og hiver ham på stellebordet og redder litt bæsj vekk fra håret hans. Drar opp knappene på tiger pysjen…. Bleia? Hvor er den??? Den er ikke der!!! Men det er masse bæsj der, det kan jeg love deg!
Ok, jeg trekker pusten dypt. Morgenbad! Jeg løper opp trappa med en naken gutt kledd i bæsj og kaster ham i balja og løper for å hente søstra, Ada før hun rekker gjøre noe med all den spennende bæsjen. Der ser jeg henne – nederst i trappa på trinn nr 4. Idiotiske meg som prøvde å være rask har glemt å lukke døra! Men jenta klarer gå trapper… Hun er jo flink. Hun ser meg og mister konsentrasjonen og ramler. Heldigvis ruller hun trinn for trinn nedover trappa sidelengs og skrekken er nok stor, men hodet fikk seg ikke noe dunk. Jeg løper ned og omfavner henne, bærer henne opp mens jeg trøster. Hun hyler men det går fort over når vi kommer inn på badet. Hun elsker jo å bade! Felix sitter i baljen og skjønner ingen ting. Jeg skrur på vannet og får vasket ham i en fei. Han er ikke så glad i å bade…
Tar ham opp av badebaljen og begynner tørkingen. Da skjønner Ada det. Det er ikke bade tid – hun skal ikke få bade. Sorgen er stor! Men å bytte vann og gi henne en koselig badeopplevelse står ikke høyest på listen akkurat nå. Vi kommer oss ned igjen til stua. Men… Det er jo bæsj overalt. Og pappaen har (snill som han er) satt lekegrunda rundt vedovnen… Jeg kan altså ikke plassere dem i den mens jeg vasker. Jeg slenger de i spisestolene dems. De blir sinte for der er det jo ikke noe mat. Jeg gir dem tannbørster. Det holder en liten stund. Så var det den bæsjen da – kluter bøtte og grønnsåpe. Men hvor? Vi har jo nettopp flyttet og hver gang jeg snur meg har ting byttet plass. Ringer pappaen: Nei det står i gammle leiligheten som han (snill som han er) har vasket ut av. Jeg blir såklart sur… Hva gjør jeg nå? Jo – gulpekluter – min «vaske pentøy som ikke skal i vaskemaskinen bøtte – og zalo! Det får gjøre susen. Jeg setter meg ned på alle fire (nevnte jeg at jeg fremdeles har bekkenløsning) og skrubber. Skrubber og skrubber. Bæsjen sitter jo godt fast! Ny bøtte, nytt vann, ny gulpeklut. Enda en runde! Ungene HYLER! Tannbørste varer bare «så lenge». Jeg får vasket ferdig. Laget brødskiver, matet dem, vasket av dem mengder med kaviar (jepp favoritten på alle skivene idag siden dagen er som den er)! Jeg løper ut på vakserommet for å hente gårsdagens klær som fremdeles er rene. Mellom et steg og et annet sklir jeg på et lokk til en lekekasse… Bena sklir i alle rettninger (husk bekkenløsningen) og jeg står der i forover spagaten mer eller mindre og hyler. Smerten river gjennom. Men da begynner jo ungene å hyle. Jeg «tar meg sammen». Synger lille petter edderkopp av full hals mens ungene klapper. Mamma var vist bare morsom!

Som sagt: Gi meg STYRKE – og en fridag!

PS: Bleien dukket opp nederst i venstre bukseben på pysjen……

Den aller første…. TRILLETUREN!

Det er på tide med litt mimring… Og jeg begynner med den aller første trilleturen. Ojoj så skummelt. Hva skulle tvillingene ha på seg? Hvor kaldt var det ute? Hvordan fungerer logistikken, hvem kler man på først, og kler man helt på den ene og så den andre eller litt og litt, her og der, og når de er klare, er det da jeg kler på meg eller kler jeg på meg jakke og lue først? Og tepper, trenger de det i tillegg til vognpose? Og hva må man kle på dem? Ikke minst, og kanskje det viktigste, når skulle turen skje? Rett etter mat? Hvordan skulle man rekke å gjøre alt dette før neste mat-hyl satte igang?
Som sagt: Skummelt! Men også spennende, og en slags erobring å klare å komme seg ut av huset, med to nyfødte babyer!
Tvillingene ble født i januar og vi var heldige med været, det snødde litt noen dager, og akkurat den uken vi kom hjem fra sykehuset var det ganske kaldt, men for det meste var det ikke særlig kaldt for vinter å være.

Den første trilleturen gikk av stabelen da Felix og Ada var 10 dager gammle, og destinasjonen var «rundt kvartalet» og innom apoteket for å kjøpe nye bandasjer til keisersnittet mitt. For meg var dette litt av en tur. Bekkenløsningen hadde jo blitt ekstremt mye bedre, men kroppen var fremdeles rar og skeiv, vond og sår etter både svangerskapet og operasjonen.
Planen var å få i de to små mat, kle på yttertøy for deretter å pakke dem inn etter alle kunstens regler nedi vognbaggene, og så sette døren til trappeoppgangen åpen mens vi selv gikk på oss ytterklær.

Dette gikk jo egentlig greit og etter planen, selvom de nybakte foreldrene var noe stresset, og de små elsket å være godt pakket inn og ligge i bagene sine (dog elsket de ikke påkledningsprosessen). Gleden var stor da de sovnet med en gang og sov godt gjennom hele turen. Vi fant jo fort ut at de elsket å ligge i vogna, noe de fremdeles gjør. Og derfor elsker vi vogna! Som tvillingmor er det en ekstra trygghet i å ha den fantastiske vogna der man vet at begge har det fint og koser seg, for vi har som de fleste andre bare to armer, og ikke fire selvom vi har to små som trenger like mye oppmerksomhet som de som ikke er tvillinger.

Turen ble ikke lang, men som sagt føltes det som en liten erobring å få det til! Den neste erobringen ble da jeg noen uker senere klarte å få dem med ut på tur, mutters alene!

Melkebarn

Ting har aldri tatt så mye tid som når man har barn, det er i alle fall sikkert. For en måned siden tok jeg med hele familien i studio for å ta 8 måneders bilder av tvillingene. Disse har jeg eeeendelig klart å redigere ferdig. Vi tok også noen bilder av hele familien, disse ligger fremdeles i «må gjøre ferdig» bunken. Jeg gledet meg veldig til denne shooten for jeg hadde fått tak i bodyer fra Ugly Milk serien til Ugly Childrens Clothing. De er så nydelige og nostalgiske. Jeg hadde også kjøpt drikkeflasker med samme mønster og en melkekasse. Tvillingene synes drikkeflaskene var supre. De ville ikke gi slipp på dem selvom de selvsagt ikke inneholdt noe melk i det hele tatt. Her kommer bildedryss!!

Nå er det vel på tide med 9måneders fotografering? Men for en gangs skyld er jeg faktisk tom for ideer…..!

Ni måneder

Tenk at det har gått over ni måneder siden jeg fikk holde Ada og Felix i armene mine for første gang?! Det er lenger enn de var i magen det! Helt utrolig, jeg skjønner det virkelig ikke. Og hvor har tiden blitt av? Når jeg ser på dem skjønner jeg jo at det har gått lang tid – de har jo vokst så mye og lært seg så uendelig mye siden de kom. Men det har gått alt for fort.

Ada Olivia er ei morsom frøken. Hun er for det meste strålende blid, men når hun ikke er det får man høre det. Hun elsker å danse og slå på ting. Hun sier mye ÆÆ eller BAA og vil at man svarer. Hun har en helt unik latter, og en slags «humring» som vi ikke er helt sikker på om er latter eller ikke. Hun er pappadalt og om ikke pappa løfter henne opp når han kommer hjem kan hun bli ganske sur. Det er ikke noe gøy når alle stikker av (les: går ut av rommet), men nå klarer hun heldigvis å følge etter. Vesla har nemlig endelig blitt rask på ålingen. Hun kommer seg ned fra sittende stilling ved å gå ut i spagaten, tippe over og la bena gå rundt i halvsirkler. Tenk å være så myk?! Hun kunne nok ønske seg å klare å sette seg opp selv og, for hun elsker å sitte, men det må hun nok øve litt på først.  Innimellom når Ada våkner kan hun ligge og bable og le for seg selv lenge før hun blir lei og roper for å bli hentet. Hun elsker å legge seg om kvelden, da får hun melk, sang, kos, bamsen sin, smokken og dyna! Slikt blir en liten Ada fornøyd av. Og hun sover fremdeles gjennom hele natta. Flinke lille drømmebebisen min!

Felix har virkelig fått fart på seg. Han kan både åle seg (sinnsykt fort) og krabbe (men det gidder han egentlig ikke for det går altfor sakte). Han reiser seg opp stående på null komma nix om han har noe å trekke seg etter – og til dette kan ALT brukes. Til og med en bleiepakke, selvom han da blir stående med rompa rett opp og overkroppen ned. Han står gjerne ved sofaen og prøver å få tak i ting, eller beveger seg litt langs sofaen. Han bruker bordene våre litt som rulator men klarer bare noen få skritt og lener seg egentlig mest forover til bena blir med. Det blir en del knall og fall, men som oftest klarer han sette seg pent ned selv, enten ved å lene seg ned med en arm, bøye knerene eller rett og slett falle ned på stumpen. Han liker dører for de kan dyttes fram og tilbake og den fine store bilen på hjul er morsom for den kan man også dytte på (for ikke å snakke om bruke som klatrestativ). Han har så lyst til å leke på badet, så om døren inn dit er åpen kaster han seg på en hver mulighet i håp om at vi ikke skal oppdage ham og stenge døra eller hente ham ut. Han vil gjerne kose og kline litt, nusse mamma over hele ansiktet slik at hun får sikkel over hele seg. Han får ikke lenger mat på natten, noe han ikke er sånn kjempe fornøyd med, men håpet er at han også skal få sove hele netter snart. For tiden fyker han rundt og sier «nænæinæninænini», jeg tror det er fordi han får høre «nei» en del for tiden. Ingen kan bli så sint som Felix når han ikke får det som han vil, men heller ingen kan smile så nydelig som han kan.

Det kommer masse mammamamammamaa og dadadada fra dem begge, og det er koselig å høre de små lydene dems rundt omkring i leiligheten. Vi er masse på tur, nesten hver eneste dag og de elsker vogna si. Nå er det også kjempe gøy om man stopper på en lekeplass og husker litt eller sklir ned en kort sklie (mens man blir holdt godt fast). De spiser for det meste bra begge to, og Felix får ikke lenger mat på natten selvom han våkner like mye. Favoritten er fremdeles frukt, men brød og middag er gode konkurrenter. Det beste av alt er å se forholdet de to har. De finner hverandre på turene sine rundt om i leiligheten og får latterkrampe av hverandre (dvs når de ikke er ute etter hverandres leke.)

Ni måneder. Hui hvor det går! En forrykende fart! Snart er de jo ikke babyer lenger….!